I dag ville ikke kroppen det jeg ville. Jeg kjente det i nakken og armene. Hva har skjedd? Jeg skulle ta ut av oppvaskmaskina i går og en skapdør sto på gløtt. Gjett hvem som dundret hodet inn i den da? Joda, det kjentes. Slaget var så hardt at døra falt av den, og dundret i gulvet. Merkelig tenkte jeg, jeg har ikke en kul i hodet en gang? Men da jeg sto opp i dag merket jeg at noe hadde skjedd. Føles ikke bra? Ikke annet å gjøre enn å ta det rolig tenkte jeg først, men det har jeg ikke tid til. Jeg skulle bake en kake! Om jeg klarte det? Med vilje og godt humør kommer man langt, sier jeg ofte. Men i dag gikk det bare gått på viljen. Kaka falt sammen og ostekremen ble som saus. Jeg var visst ikke helt med, kjente jeg. Ny kake ble bakt og det ble bare noe enkelt. Den ble supergod! Og kroppen???? Helt fin. Jeg har raket opp masse løv etterpå og livet leker igjen. Ikke gi deg jente!
På denne tiden av året går sola ned på rett tid for meg. Den forsvinner når jeg går kveldsturen min. Jeg får med meg både fargene og lyset på klare dager. Helt herlig å se på, nede ved vannkanten. Noen dager går sola inn i noen skyer, før den kommer fram igjen til solnedgangen.
Fargene skinner når de siste solstrålene for dagen treffer høstfargede blader og bregner.
Men mørket kommer for. Kaprifoliens siste blomster for i år, gir fra seg de deiligste dufter. Den tidlige høst har mye å by på, det gjelder bare å komme seg ut.
Noen dager føler jeg det sånn, som om jeg går i sirup. Jeg henger fast, strever, sliter og kommer liksom ikke av sted. Andre dager blomstrer dagen, og alt går lett og ledig for seg. Men det er vel livet. Litt opp og litt ned. Men jeg utfordrer meg selv. Jeg er ikke noe konkurransemenneske ellers, men når det kommer til mine egne utfordringer, er jeg visst ganske god. På telefonen har jeg en app som heter Mosjon. I førsten gikk det tregt som sirup følte jeg, Noen dager tenkte jeg at dette klarer jeg aldri. Men jeg ga meg ikke. Hadde jeg ikke nådd målet mitt på dagen, så var det opp og ned trappen til kjelleren og trim på stedet. Hva skjedde? Samme hvor treg jeg var, så jobbet jeg nesten hver gang så godt jeg kunne. 23 dager skulle jeg ha målet mitt denne måneden, Klarer jeg det??? Gjett da? Selvfølgelig sier jeg ja nå, for det er bare EN dag før jeg har klart det. Enda har jeg flere dager igjen i september om jeg ikke klarer det i dag. Hurra for meg. Selv om noen dager er trege som sirup, så går jeg på!!!!
Ja, de henger høyt, men jammen er de fine! Sakte farges bladene på rogna i andre nyanser i høsten. Men jeg måtte le da kråkeungene begynte å spise bær. De spiste et bær og krakset til og flakset med vingene som om fjærene reiste seg av surheten.
“Høyt henger de, og sure er de”, heter det jo. Du husker vel historien om reven? Den ville ha rognebær, men den rakk jo ikke opp! Den hoppet så høyt den kunne for å nå dem, men den måtte gi seg. Da bestemte reven seg for at det var ikke noe å slåss for, for de var sikkert sure. Ferdig med det. Moralen her i eventyret er at vi ikke trenger å strekke oss etter alt det som frister oss, for det er kanskje ikke bra for oss.
Men reven ante ikke at rognebærene er fulle av vitaminer. Bærene, eller fruktene som det egentlig er, kan vi lage gele og syltetøy som brukes til vilt og kjøtt. Bladene kan brukes til te og overtroen var stor før om de røde bærene. De ble laget mang en mikstur som skulle gjøre deg frisk.
I år er det mye rogn. Jeg har lært at et tre ikke bære tungt mer enn en gang. Andre mener av når det er mye rogn, så blir det mye snø. Kvistene på treet har øvd seg til de mengdene som skal komme! Nå blir det spennende å se hvem som får rett. Blir det mye eller lite snø? Vi kan bare vente og se. Og i mens kan vi lage rognebærgele og vi har lyst, eller bare ta bilder av de røde og se etter insektene i mellom bærene.
I år er det et skikkelig soppår. Vi har plukket masse kantarell. Nå er de forvellet og lagt i fryseren. Så fint å ha til vinteren. Det er så mye, at vi har plukket til andre og gitt bort. Men jeg tar bilder av sopper også. De er jo så pene.
Så mange varianter det er. Jeg kjenner ikke navnene på så mange, men jeg vet at den fine røde er giftig da.
Været har vært fint noen dager nå, men høsten står der og banker på kjenner jeg. Men sopp er det nok av, i alle mulige varianter og fasonger. Utrolig fotogene er de også.
Det er mye som jeg bestemmer meg for, som jeg forandrer på underveis. Jeg hadde bestemt meg for å ikke skrive blogginnlegg hver dag når jeg startet opp igjen. Merkelig hvordan det blir. Det er så mye jeg vil dele med dere. Men jeg hadde tenkt at jeg kunne legge ut bare av og til og bruke de andre dagene til å lese deres blogger. Ja, det ble visst nesten med tanken, men jeg forsøker å henge med som best det går! Så får dere ha meg tilgitt om jeg ikke får med meg alt hver dag.
Høsten banker forsiktig på i begynnelsen av september, og fargene begynner å vise seg. Vakrere blir det dag for dag.
Ut i naturen i høstlige omgivelser er som et eventyr for meg. I mine tidlige bloggår, het jeg Naturglede! Det var fordi jeg var og er glad i naturen og det som vokser og gror. Jeg liker vind i håret, regn i ansiktet, snø og vidder, tung skog og dyr, fugler, sol og saltvann, tjern og nøkkeroser, blomster og kvister…..
Ja, sånn kunne jeg vel fortsette å ramse opp, for naturen har så mye variert å by på. Klart jeg også kan bli lei for mye varme, for sterk kulde, glatte veier, regn i dagevis og søle. Men tenk så kjedelig om hver dag hadde vært lik den andre, bestandig? Nå synger skogen sin avskjed til sommeren, og høstens ro banker på.
Jeg tror vi trenger variasjon for å glede oss over fine dager. Nå lukter det modent korn, ny slått gress, sopp og mose. Det bærer bud om andre tider. På fredag er det september….
I dag var det en fin formiddag her. Jeg skulle gjøre noe helt annet, men nok brødskiva med hjemmelaget fiskekake med meg ut. Den sto jo i stil til skogens farger og det smakte så godt der ute. I kveld er det sagt at det kan kommer regn, igjen. Da har jeg i alle fall nytt litt av dagen i lunsjen, og det ga meg en liten oppfriskning. Heldige meg som kan gå ut i naturen som jeg vil, når det passer. I kveld, om det regner, kan jeg med god samvittighet sette meg ned med tente stearinlys og strikketøyet.
Tid for en liten oppdatering her om helsa også kanskje? Jeg har det fint og jobber videre. Det er visst noe jeg må ta på alvor resten av livet. Men det burde vi vel alle? Jeg har fått blodtrykket ned til normalt nivå da jeg var på kontroll forrige uke, men det er med tabletter. Hurra, at jeg klarte det! Selv om jeg strevde verre i over to år med å gå ned i vekt og bli i bedre form, så ble visst tablettene nødvendig. Ikke så sterke, men som legen sa, en liten hjelper! På toppen av det forsvant jammen krystallsyken i slutten av juli. For en lykke å kunne sove godt om natten uten å kjøre karusell i ett sett. Pluss at dagene er mye greiere. Jeg klarer det meste nå, men er litt redd for å få tilbakefall. Det siste året har ikke vært gøy! Men nå kjenner jeg meg frisk og i fin form.
Jeg er så takknemlig for de kiloene som jeg fikk vekk, og for at jeg er i farten til nesten hva jeg vil. I sommer har jeg syklet, gått i fjellet, klatret i mose og stein, plukket blomster, svømt og kost meg. Perfekt sommer har det vært. Selv om været har variert noe veldig.Jeg tenker at det er så viktig å ta vare på hver dag. Vi aner ikke hva morgendagen bringer! Så nå fortsetter jeg videre.
Hei alle sammen som leser bloggen min. Nå kommer jeg etter hvert sakte tilbake til normale dager. Jeg har hatt en lang bloggferie. Det har vært så godt, men jeg savner det også. Høsten banker på, og det blir mer innetid og roligere dager. Jeg er så heldig at jeg liker høsten. Farger, lunhet, skapere luft, stearinlys i mørke kvelder, strikking, varme pledd, skinnfeller og kakao, er så koselig. Sommer er fint det også, men det er sånne forventninger til det været. Vi skal ha sol, sol og atter sol, Men ikke alle somre er sånn. Da er det godt med høsten, for den tar vi som den er.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å blogge eller lese andres blogger de første ukene, men sånn får det være.
Hei dere. Nå titter jeg innom bloggen igjen. Aner ikke om jeg rekker med så mye her før til høsten, men et livstegn kan jeg jo gi, før jeg tar en laaaaang sommerferie. Ute er det jo sydenvarme her hos oss, og da blir dagene annerledes enn når det regner.
Vi har vært på tur allerede i flere uker, men nå er vi hjemme en stund. Hagen trengte en skikkelig opprydning, og vi har jo familie vi vil være sammen med også.
Men landet vårt har så mye å by på, til alle tider. Det ble en vårlig tur i mai/juni. Vi kjørte fra sommerlig vær her i øst, opp i snødekt fjell og ned til havet på andre siden av landet. Alle årstider var det og ull måtte brukes, pluss regntøy. Men så fint likevel. Til Kannesteinen, Kråkenes fyr og under Steindalsfossen gikk vi. Høye brøytekanter, vind og vær, blomster og landskap, kos og hygge ble det.
