Men det er så koselig å ta fram og gjøre klart. Nå står risengrynsgrøten i stekeovnen, for jeg gjør det som på Godmorgennorge, og har gjort det i alle år. Så lettvint, for da slipper jeg å følge med på den. Riskrem vil vi jo ha i jula, og da blir det en grøttallerken i dag også. Lettvint middag.
Julle bukket lett til henne og lo.
«Har du vært bortom Sjur eller? Naboen vår, Magda, skulle se etter han for meg. Han er ikke helt i form, for han falt på skituren med gutta. Benet hans er vondt, og skiene var brukket. Han fablet om at nissen hadde hjulpet han?»
Han så på Undis.
«Unger vet du. Ja, jeg er faren til Sjur. Men det vet du vel? Barna våre går jo på samme skole. Vi flyttet hit i høst. Før bodde vi nede i bygda skjønner du, men min onkel trengte hjelp med gården. Det er ikke så lett å klare alt alene da han måtte operere kneet sitt. Han har jo god plass, så vi fikk vårt eget hjem i kårboligen. Jeg er snekker og kan jobbe hvor som helst fra, med fiksing av hus, bygging og annet. Lett som en plett.
Når Sjur ikke orker å gå etter juletre en gang, er han ikke helt seg selv. Det er jo snart jul, så det er kanskje ikke umulig at nissen er her og passer på eller?»
Han smilte til June og hun lo med han. Julle satte seg ned på huk og fortsatte.
«I dag skal jeg hente juletrær til noen venner, og et stort et som skal stå foran huset nede på gården. Jeg må ha to tynne trær ved låvebroa også, det skal jo opp fuglenek snart. Kanskje dere to vil være med? Eller venter dere på far kanskje?»
June smilte.
«Far? Du mener en pappa da? Nei, vi har ikke noe sånt vi. Mamma er både mamma og pappa selv. Men jeg ønsker meg en pappa. Det hadde vært fint. Men mamma sier at jeg ikke får vite noe om det før jeg er voksen. Så dumt! Jeg skulle vært voksen snart!»
Undis hysjet på henne. «Nei, ingen far ventes hjem fra jobb, som sant er. Vi har klart oss selv hele tiden vi. Alenemor, med aleneansvar.»
Julle klappet June på hodet og lo.
«Min onkel eier skogen her oppe og jeg får ta med juletrær til alle jeg kjenner om jeg vil. Blir dere med?»
June maste om å få være med, og Undis takket ja. De trengte virkelig et ekte tre i stua, tenkte hun. Det hvite kvistkvastet i plast skulle vekk, og det fort. Raskt kledde hun seg.
Innover skogstien vandret de etter hverandre. Snøen dalte ned og det var så vakkert. Julle gikk først og tråkket fin vei med de store bena sine, så kom Undis og til slutt June.
Nissen fulgte med og smilte. Nå var det hyggelige ting på gang for mor og datter. Han kunne trygt gå av sted til sine andre oppgaver.
Fortsetter HER…..
Undis trodde at hun kom til å være lykkelig i månedsvis etter å ha vunnet flere millioner på Lotto. Men nå hadde det gått nesten et år, og hun var tom inni seg. Klart det var enklere å betale regninger og handle inn mat, men det ga visst ikke så mye lykke å ta vekk alt gammelt.
Hun bakte ut brøddeigen, tok seg en kopp kaffe og satte seg oppgitt ned ved kjøkkenbordet mens hun ventet på at brødene skulle ese. Det hadde begynt å snø der ute, men utsikten var som før. Hun hadde forelsket seg i dette huset og hadde fått leie det for en stund. Hun hadde kjøpt leilighet nede i bygda, men den var ikke klar før ut på nyåret en gang. Nå var ventetiden snart over. Men hun trivdes så godt i dette huset! Det var gammelt, med verdighet og stil. Hun hadde begynt å fantasere om hvordan hun kunne pusset det opp og fått det fint, om hun hadde eid det. Men alt kostet. Det var ikke penger til både leilighet og dette huset. Pengene hun hadde igjen, ville ikke rekke til å fikse taket her en gang. For det taket var lekk. Oppe på loftet hadde hun satt ut baljer og bøtter, for og i hvert fall vise at hun brydde seg. Eieren skulle komme innom en av dagene, og hun grudde seg. Når måtte hun ut? Huset skulle selges snart, hadde han sagt på telefonen. Hadde hun bare hatt nok penger igjen, men det hadde hun altså ikke. Kunne hun selge den leiligheten sin, før den var klar tro? Hun grublet over det, dag og natt.
Nissen tenkte. Hva om han hjalp henne litt? Hun kunne trenge en oppmuntring snart. Noe som ville gi henne litt humor og glede. Skulle han gjøre seg synlig for henne? Var det ok tro? Da ville hun bli overrasket da. Hva om han kastet snøball på ruten hennes, så hun så ut først? Det hadde vært festlig vel. Han kunne ikke komme på noe annet. Snøballen dundret i ruten hennes, og så løp han. Han var synlig, og han lo så veldig at han nesten spratt bortover i snøen.
Undis fòr opp og åpnet vinduet for å se hvem det var. Mot skogen løp det en liten tass. Typisk. Unger. Men var det unger? Det kom en kar gående opp mot huset. Var det han som hadde kastet snøball? Hun hørte han plystre muntert.
Fortsetter HER…..
I gangen hos Magda sto det en fin gammel krakk med en krukke med furubar. Der hang det små røde kuler og det var festet en lyslenke på kvistene. Hun så overrasket på Magda. Kulene var utblåste røde egg! Stjernen i toppen fortalte Magda at hun hadde laget da hun var liten.
“Jeg liker å ta vare på ting skjønner du, og det glasset der, det hadde vi hermetiske plommer i hver høst. Nå er det bare til pynt.”
I den lille stua lyste det fint fra juletreet. Magda forklarte at det ikke skulle pyntes før lille julaften.
«Jeg er av den gamle sorten jeg vet du. Men jeg tenkte det var fint med litt ekstra lys i vintermørket. Et sånt kunstig tre drysser jo ikke, som et ekte tre vil, etter noen uker inne i varmen. Men jeg vet ikke jeg? Hva synes du?»
Litt senere satt June fint på skinnfellen ved peiser og holdt rundt et vakkert julekrus med kakao. Ordene bare rant ut av henne om mamma og pynten hjemme, om flyttingen, om det å være liten og redd og savne det som var.
«Du er bare sju år og så savner du det som var? Ja, jeg også savner det. Det er jo så stille om dagen. Jeg skal snart flytte ned i byen, bare den leiligheten min blir klar. Jeg tror deres leilighet ligger rett ovenfor min. Det skal bli koselig å se dere der, og andre mennesker.
Så fint du ville bli med inn. Vi har nok mye å prate om. Men du får nok komme igjen en annen dag. Jeg får snart besøk, og jeg vet at din mamma venter på deg nå. Du bør nok si ifra når du går hit en annen dag. Hjertelig velkommen tilbake. Jeg gleder meg allerede. Da kan vi steke vafler og snakke om gamle dager.»
De vinket til hverandre, og så gikk June hjemover i snøen.
Imens hadde nissen tittet forsiktig inn av vinduet i Junes hjem. Der så han Undis holde på.
Hun flyttet på en stol, prøvde gardiner, rettet på en duk, dyttet til en pute og sånn holdt hun på. På benken sto det en stor brøddeig til esing under et rødrutete håndkle. Jenta var da flink også. Innimellom tørket hun øynene mens hun ryddet. Merkelig, tenkte nissen. Det var ikke bare June som var lei seg om dagen?
Fortsetter HER……
