En klovn.
Vet du hva som fikk meg til å tegne dette? Utrolig hvordan det er med bloggvenner. Vi ser noe hos en eller annen, og så får vi liksom helt nye ideer. HER inne finner du bildet jeg ble inspiret av. Den herlige MetteJosteinsdatter knipser bilder i alle slags vær fra de fineste stedene der hun bor. Hun tar bilder av sand, is, hunden sin, bølger, stein, snøflekker, strå og så en måkeklatt! Splash, så la måka fra seg et merke på fjellet!
Her ser du bildene mot hverandre. Artig!
Koppen opp!
Så var det over for denne gang, og det nye året har virkelig begynt. En siste kopp kaffe foran juletreet ble det, før jeg dro ut støpselet og alt ble liksom stille her i formiddag. Julenisser og engler sover snart side om side i eskene, og bjelleklangen høres ikke lenger. Men jeg har hatt en strålende jul og klager ikke. Nå er det på igjen i et nytt år. Ser du hvilken vakker kopp jeg kjøpt meg til kaffen min? En EKTE Lady August! Endelig fikk jeg min. Koppen opp, for en vakker kopp!!!!
Jeg ble så i godt humør av det hele. Tallerkenesken står nå til pynt på hylla på kontoret, for eskene er jo som en ekstra gave.
Nå er jeg klar til et nytt år, med tallerken, kopp og esker. Ser du at jeg satte en liten kvast i koppen? Ja, den kan brukes til så mangt. Jeg kan ha blyanter i den, eller en vårig primula, sjokoladebiter og twist, eller suppe, saft, kakao og så kaffe da. Jeg gleder meg til å fylle koppen med hvitveis til våren.
Nye tak….
Nei da, man skal ikke klage. Alt kunne vært så mye verre egentlig. Jeg har snill familie, gode venner, en grei helse og mat på bordet. Men mine problemer har vært vonde, og nå ønsker jeg meg et fint og rolig nytt år. Jeg går mot nye mål, forsetter min livstilsendring og håper jeg kan være aktiv og mye ute på tur. Naturen gir meg både rekreasjon, trim, hvile og kreative tanker.
Det nye året har begynt å bre ut sine vinger over oss. Glede, omsorg, oppmuntring og omtanke, pluss masse kjærlighet deles nå ut og jeg håper vi alle får vår del.
Velkommen 2020
Det gamle året har bleknet,løfter på hatten og går videre. Det nye året har ikke helt slått ut vingene enda, men er i bevegelse mot nye tider.
Jeg har forsiktig begynt på et nytt ark for 2020. Moodboard kaller de det visst. Det får meg til å tenke litt over hva jeg vil og ønsker framover. I dag er det bare dette utklipsbildet fra et ukeblad, som står der. Veien framover virker glatt og vanskelig her. Det er kaldt og ikke mye sol i det bildet. Men om vi fortsetter, så kommer det både vår og sommer, det er jeg sikker på. Det er bare å fortsette….
Desemberlys….
Naturen var stille og sollyset farget alt omkring meg.
Gledelig jul!
Musefamilien feirer allerede jul hylla, og det er liv skal jeg si deg.
Ønsker dere alle en vakker julekveld med kos og hygge. Samle minner og gled dere! Juleklem fra meg til dere!
Avslutning. En gnist av juleglede 22.
Foran Tuva dinglet en skinnende svale fra et kjede. Ole smilte og festet det rundt halsen hennes.
«Min onkel, gullsmeden, lot meg få skjære ut en bitteliten sølvfugl til deg, og pusse den blank. Når du ser denne svalen blir du minnet om at jeg vil møte deg til sommeren!»
Lenge sto de der tett inntil hverandre, før de vandret stille hjemover med snøen dalene ned fra himmelen.
Den natten drømte Tuva om kanefart til midnattsmesse på julaften, kyss under trærne og klokker som ringte.
Plutselig var hun tilbake i det gamle huset og der var det også julekveld. Hun følte en lykke i hjertet og smilte i søvnen.
En gnist tente det hele.
En gnist for juleglede, forelskelse, samhold og hygge, slektskap, fortid, framtid og forundring.
En gnist er nok til å tenne et bål, til å brenne veden, til å varme de som fryser.
En gnist er nok til å vekke julefryden.
En gnist…….
Hun trakk teppet godt over seg og sov videre.
Julenatten var fin med stjerner og en skinnende måne. Bytuva og Skogstuva hadde funnet ro. Gammelt og nytt ble flettet sammen i drømmen. Tuva sov hardt, men tørket en tåre av vemod som trillet ned over kinnet.
Utenfor sang skogen sin sang i den forsiktige vinden. Fra tidligere tider smøg lyden av felespill seg fram fra glemte hus og hjem. I julenatten kan alt skje, for den er magisk.
Om du hører kirkeklokker ringe ved midnatt en julekveld, kan du tenke på denne lille gnisten som ble til noe stort.
Det er ikke mye som skal til for å spre lys i mørket.
Tenn et lys og tenk på hva du vil dele med dine ved juletid.
Dyre gaver er slett ikke alt.
Et minne, en drøm, et eventyr eller en klem kan være mer verdt enn alt annet.
Jeg håper du har hatt glede av å lese det jeg har skrevet her. Ønsker dere alle en fredfull og trivelig Julehøytid!
GOD JUL!
En gnist av juleglede… 21, Adventseventyr
21
Kirken var flombeslyst. Hun ble møtt av en rad fakler som brant i natten. De store eiketrærne på kirkegården sto der og liksom strekte greiene mot snøen som dalte ned. Langt inne mellom trærne så hun Ole. Smilende kom han mot henne. Han grep hendene hennes og så henne inn i øynene smilte.
«Jeg kan ikke være for lidenskapelig her på kirkegården, for det passer seg vel ikke for en anstendig dame som deg? Sånn sa de det vel i gamle dager. Takk for at du kom. Jeg ville gi deg et minne i gave, forstår du. Sånn sto din oldemor her en gang har det blitt meg fortalt. Kom skal jeg vise deg noe.»
Hun fulgte villig med. Merkelig å gå der på kirkegården i mørket. Han førte henne til hennes oldeforeldrenes grav. Da visste hun hva gaven var. Hun hadde hørt den historien om da oldefar kysset oldemor for første gang. Nå var det hun selv som sto de der og ventet. Det føltes spennende og fint.
Akkurat idet kirkeklokkene begynte å ringe klokka tolv, dro han henne inntil seg. Snøen dalte fredfullt ned over dem, og faklene blafret litt i den svake vinden
«Et kyss under himmelen, og et løfte om å møtes igjen når svalene kretset rundt kirketårnet, er det jeg vil gi deg. Det var ordene din oldefar sa den gangen, og nå sier jeg de til deg Tuva!»
Hun klemte seg inntil ham og lo. For en herlig gutt. Dette var den beste gaven hun kunne få. For tilbake ville hun, til gården, slektningene sine og til Ole. Hva fremtiden ville bringe dem, ante de ikke, men hun ville for alltid huske sin første, virkelige forelskelse med glede, til klangen av kirkeklokkene i ørene.
Ole holdt henne inntil seg samtidig som han fisket noe opp av lommen i jakken. «Onkelen min hjalp meg med dette. Jeg har virkelig forsøkt å få det til, og jeg håper du liker det?»
Avsluttes i morgen……
En gnist av juleglede…20. Adventseventyr
Tuva hadde sett at tante tok på seg juleforkleet og gjorde klart til kaffebordet. Men hun kunne ikke hjelpe til nå. Brevet liksom brant mellom fingrene.
«I dag har vi kommet til Julekvelden. Jeg har sett efter dig i hele dag, men du har vel hatt nok aa staa i med tenker jeg? Jeg haaper du liker gaven jeg vil gi dig. Den er ikke som andre gaver. Jeg har tenkt og tenkt på hva du skulle faa, og til slutt fant jeg ute at det beste jeg kunne gi deg var dette. Haaper du tar det vel imot med glede, og vil huske det for alltid. Jeg er din for evig.
Ps.
Når klokkene ringer inn til messe, møter jeg deg på utsiden av kirken.»
Tuva lot arket synke. Kirken. Var det noe mening i å møte han der? For det måtte da være Ole? Hvilken messe mente han. Hun var ikke så vant med å gå i kirken, at hun skjønte det. I kveld hadde det vært julegudstjeneste og i morgen var det kanskje noe, fordi det var første dag jul? Hun følte seg litt lurt? Hva slags gave var det han ville gi henne på utsiden av kirken? Og når? Hun sukket tungt og skulle til å legge brevet ned i konvolutten igjen. Da så hun det andre brevarket som lå der.
Dette arket var hvitt, og skriften var helt annerledes.
«Søte Tuva!
Joda, jeg synes du er søt nemlig! Dette første brevet er en kopi av et gammelt brev etter dine oldeforeldre. Jeg fikk litt hjelp av tanta di, fordi jeg ville gi deg et minne. Midtnattsmesse er det ikke lenger her i kirken hos oss, men kan du ikke komme til kirkegården klokka fem på tolv i kveld. Der vil du få gaven din.
Hilsen Ole.»
Tuva la brevene ned igjen og gikk inn til de andre. Tante så opp og blunket til henne. Hun rødmet og så ned. Selv om dette var annerledes og spennende, så var det også så rart? Ingen av guttene i byen ville funnet på noe sånt!
De andre i stua fortsatte med sitt, så Tuva kunne sitte der og drømme. Så fint alt hadde blitt denne adventstiden. Mamma var nesten frisk igjen. Hun tok opp en ny gave og pakket den forsiktig opp. Det var fra mamma og det var en nydelig glasskule med årstallet på. En minnekule!
Tante ropte henne til seg kvart på tolv, og sa det lå en ny fakkel i skapet i gangen. De andre i stuen så forundret på Tuva der hun sto i yttertøyet.
«Det er julaften vet jeg, og da skjer det ting som ikke alle skal vite,» lo tante. «Skynd deg nå, du må ikke komme for seint.»
Fortsetter….