En gnist av juleglede…..13, Adventseventyr
Idet hun lukket bildealbumet kjente hun at Skogstuva ble ett med Bytuva. Hun ble liksom hel og smilte til tante. Tante var ikke så fremmed likevel. De var så like hverandre, der de kunne drømme seg vekk og fantasere om hvordan de før dem hadde levd. Tuva lente seg tilbake i stolen og stirret inn i flammene som slikket oppover trestykkene. En gnist var nok til å tenne hele bålet. En liten gnist av glede ville gi henne en stor juleglede. Det kjente hun nå.
Utover morgenen følte Tuva seg helt fin igjen, og tante trakk et lettelsens sukk over alt det hadde gått bra. Da Mats kom ned, satt hun påkledd og klar for en ny dag. Hun vinket og smilte.
«Syvsover er du! Her har jeg sittet i timevis og ventet. Skulle ikke vi være med onkel i dag da? Juletre! Du husker at vi skulle hente det vel?»
Mats klødde seg i hodet så håret sto til alle kanter. Han forsto ikke hvorfor Tuva var oppe allerede. Hun pleide da å være den som var verst å få opp om morgenene? Hun lo og fortalte hva som hadde skjedd.
Litt seinere hadde onkel satt fjordingen Birk foran sleden, og hele familien trykte seg sammen under skinnfellen. Dombjellene klang og snøen sprutet da de dro av sted innover skogen. Tuva koste seg. Onkel smattet på hesten og vinterlandskapet var så vakkert. Hun hadde mest lyst til å gråte. Tårene trillet, men det gjorde ikke noe. Vinden blåste dem i ansiktene, så det glinset i tårer på alle kinn. Tante holdt rundt henne og alle skrattet og lo av glede. Det var lille julaften og stemningen var på topp.
Onkel hadde merket et tre tidligere på høsten, så de fant det lett. Ei stor rød silkesløyfe lyste fra toppen av ei flott gran. Tuva fikk forsøke å hugge det ned, men Mats overtok etter hvert. Snøen fra treet drysset ned over han, men han brydde seg ikke.
De tente bål og grillet både pølser og brødskiver med ost. Kakaoen var varm, og Tuva hadde aldri opplevd maken. Det rare var at hun visste at etter dette, ville aldri jul i byen bli det samme. Hun hadde opplevd noe godt, og julegleden formelig bruste i henne. Bare mamma kom nå, så ville det bli fint.
Fortsetter….
En gnist av juleglede…. 12, Adventseventyr
Tante og onkel hadde allerede vært oppe ei stund. Det var tid for frokost for dem, men først fant tante fram et pledd til Tuva og kokte en kopp kakao til henne.
«Jeg tror ikke du skal sove mer nå vennen. Du kan ha fått deg en hjernerystelse av den turen ned trappa. Hvil deg her i godstolen ved ovnen så lenge du. Her er det varmt. Jeg skal lage frokost til oss alle jeg!»
Hun åpnet ovnsdøra, så Tuva kunne se inn i flammene. Det var så lunt og trygt. Kakaoen varmet, og hun så seg skikkelig om, som om det var for første gang. Gamle bondemøbler var egentlig koselig. I det dunkle lyset skinte det i nypusset messing og julegledene i vinduet struttet av liv. Det var koselig her, det måtte hun innrømme for seg selv. Hun følte seg hjemme, tatt vare på og trygg. Tante var ikke så verst likevel, tenkte hun. Mamma og hun var nok ganske like, selv om de liksom bodde i to forskjellige verdener. Mamma hadde vokst opp her i huset, det kom hun til å tenke på nå. Så rart! Det ble plutselig viktig for henne og finne ut hvordan de hadde hatt det som barn.
«Tante, har du et album fra da mamma og du var små? Det hadde vært koselig å se hvordan dere hadde det?» Tante kom smilende inn til henne.
«Så hyggelig at du spør da Tuva. Jeg har ikke mange bildene fra den gangen, men hvert bilde har sin historie. Jeg skal finne albumet til deg med en gang.»
Bildene var i svarthvitt og farger, men de var gamle og slitte. Tuva bladde forsiktig og beundret klærne de hadde, hjemmet, møblene og naturen på utsiden. Så rart å se hvor lik hun selv var tante.
Der var det bilde av den gamle gården inne i skogen. På trappa satt det en liten gutt og en liten pike. Hun lignet henne selv! Tuva strøk forsiktig med fingeren over bildet. Tante kom inn akkurat i det samme.
«Ser du så lik du er bestemor, eller din oldemor blir jo det da. Jo, det er henne, oldemor Tuva. Du er jo oppkalt etter henne. Der sitter hun på trappa til sitt barndomshjem sammen med oldefar. De kjente hverandre fra de var en ti, tolv år, de to. Da kom oldefar med familien sin for å overta denne store eiendommen etter sin onkel, som hadde reist til Amerika, som så mange andre. Så vokste han jo opp på den gården, som du sikkert vet. Da de giftet seg som voksne, overtok de begge gårdene sammen, men de bosatte seg her. Gammelgården i skogen, som vi kaller den, var forfalt allerede da. Denne gården var pusset opp fra topp til tå, og hadde blitt et praktbruk under tippoldefars tid her. Brødrene til oldemor ville ikke drive jordbruk, og emigrere også til Amerika. Merkelig å tenke på, at de bare kunne reise fra sine. De kom aldri tilbake. Vi har bare noen gulnede brev, som forteller litt om hvordan de hadde det. Om de skrev sant da? Det kunne jo ingen kontrollere i de dager. Lurer mange ganger på hva hun tenkte, da hun satt igjen der alene. Visst var hun gift og hadde det godt, men hun måtte da savne søsknene sine? Det ville jeg gjort. Jeg er så glad i moren din, at når hun er syk, så føler jeg meg syk også. Jeg skulle ønske du hadde fått søsken jeg Tuva, men du har jo barna mine da, de er jo dine nærmeste. Dere har felles gener og hører sammen.
Hvordan føler du deg i hodet vennen? Jeg tror det gikk bra jeg. Frokost?»
Fortsetter…..
En gnist av juleglede…. 11, Juleeventyr
11
Drømmen var det som kom. Hun kastet seg rundt i søvnen og plutselig var hun tilbake i gammel tid igjen. Et stearinlys blafret på nattbordet og teppet lå tungt over henne. Ullteppet under henne stakk litt, selv om hun hadde tykk flanellspysjamas på seg. Hun ble liggende å stirre inn i den lille stearinflammen. Det kom lyder fra kjøkkenet nede. Det var veldig lytt. De skramlet med kaffekjelen og døra gikk opp og igjen. Det var morgen og dagens sysler hadde startet for foreldrene. Tuva stakk føttene ut i rommet og grøsset. Det var iskaldt. Fort fikk hun på seg de tykke raggsokkene som lå på stolen ved senga. Hver morgen tente mor i huset lys hos dem ved daggry, så de skulle se å gå ned trappa. Hun grep lysestaken og holdt hånda foran flammen, så den ikke skulle slukne så lett. Akkurat idet hun satte foten på det øverste trinnet, skjedde det. Sokkene var glatte, og hun suste ned trappa på ryggen. Hun kjente stearinen fra lyset brant inn i hånda, før hun besvimte.
Da hun våknet til igjen, lå hun i gangen hos tante???? Hadde hun gått i søvne? Kroppen verket som om hun hadde fått juling og hånda sved. Det piplet blod fra et stort sår på håndbaken. Det lå glassbiter overalt rundt henne. Den store urna som hadde stått ved enden av trappa var knust. Hun forsøkte å reise seg opp, i det tante forskrekket kom løpende fra stua.
«Men kjære vene, hva er det som har skjedd? Er du like hel? Blås i den vasen, den er ikke viktig nå.» Forsiktig ble hun ledet inn i stua. Tante stelte såret hennes, og holdt om henne. Tuva synes det var så godt at hun begynte å gråte. Hun hadde vært så urolig for å være her, for mamma og for alt ukjent. Akkurat nå følte hun nærheten til tante som noe godt. Gråte kunne hun gjøre uten at noen reagerte. De trodde hun gråt fordi hun hadde slått seg.
Fortsetter….
En gnist av juleglede…. 10, Juleeventyr
10
Tuva listet seg ned trappa. Hun hørte tante og onkel inne fra stua. De lo og tøyset, som de pleide når ungene hadde lagt seg. Skulle hun si fra at hun gikk ut tro? Ville hun få lov? Hun kunne jo skylde på at hun ville gå ut å tenke litt for seg selv, nå da det gikk bedre med mamma. Som sagt så gjort.
Tante løftet på øyebrynene, men nikket.
«Ikke bli lenge da Tuva, og si til meg når du kommer inn igjen er du snill. Jeg liker ikke at du er ute alene i mørket. Jeg har jo lovet å ta godt vare på deg vet du!»
Tuva ble stående ei stund på trappa først. Katten kom og smøg seg rundt beina hennes, og hun bøyde seg ned. Hun klappet den, mens øynene hennes vendte seg til mørket. Hun så en liten bevegelse av noe borte ved det store eiketreet. Rolig gikk hun likevel ned til låveveggen. Der tok hun opp lua hans, og dreide den rundt noen ganger, før hun satte den på seg. Det gikk ikke mange minuttene før lua var av. Han var der med det samme.
«Jaså, du måtte komme da? Tro ikke at du skal få lua mi.»
Han dro den nedover ørene og lo til henne. Hun var like rask, og slik holdt de på ei stund. En gang hadde han lua, så var det hennes tur. Til slutt rullet de rundt i snøen, og hun skrek for det ble iskaldt på ryggen. Gjett hvem som dyttet snø oppunder genseren hennes? Snart var de fulle av snø begge to. Plutselig tok Ole et godt tak rundt ansiktet hennes og kysset henne. Forundrer gjengjeldte hun kysset og lå helt stille. Like fort som kysset hadde kommet, spratt han opp og gikk. Han børstet av seg med lua, mens han småsprang fra henne. Ved enden av låven snudde han seg og vinket.
«Hei da, ser deg i morgen om du tørr!» Så var han borte.
Tuva ble liggende i snøen ei lang stund. Hun slikket seg på leppene, og stirret inn i mørket. Var det mulig å bli så fort forelsket? Hun ønsket natten var over, men den hadde ikke begynt engang. Hun ristet på hodet, reiste seg og gikk inn for kvelden.
Da hun igjen lå under dyna, undret hun seg på hva som nå ventet. Gnisten i henne hadde begynt å gløde. Den varmet henne der inne i hjertet. Hva ønsket hun helst å oppleve? Drøm, eller virkelighet? Drøm, eller…….
Fortsetter….
En, to, tre, juletre….
En gnist av juleglede….. 9, Juleeventyr
9
Da alle tre stanset nede ved bekken, lo de godt til hverandre. Gladgutten fortalte at han het Ole. Han bodde på nabogården. Mats hadde selvfølgelig avtalt med han på forhånd, så hun var lurt. Tuva var bare glad til, for dette var spennende. Resten av kvelden sprang de om kapp opp, akte bakken ned, dyttet hverandre, kastet snø og lo. Hun hadde ikke ledd så mye noen gang, trodde hun?
Det var så deilig å føle at hun levde. Mamma var operert og ville sikkert komme hjem til jul. Selv om de skulle feire høytiden hos tante, ville de sikkert få det fint. Tantes familie var greie nok de, bare hun ble kjent med dem. Fetteren Mats var morsom å være sammen med. Det var ikke fy skam at han hadde en kjekk nabo heller! Ole var like lys som gutten fra det gamle huset i drømmen. Han var et år eldre enn dem, og dermed liksom mer voksen i kropp og sinn. De avtalte å møtes alle tre neste dag, så da de skiltes, var det med et smil om munnen.
Da Tuva litt seinere satt og så ut av vinduet i rommet sitt, så hun han igjen. Akkurat som i drømmen, sto han ved låveveggen og tittet opp mot henne. Ruta var ikke full av rim nå, så hun var nok godt synlig. Hun vinket ned til han, så krøp hun smilende under dyna og slukket lyset. I morges hadde hun bare ønsket å sove videre, men nå ville hun være våken. At det gikk an? Så forandret alt hadde blitt i løpet av dagen. Det smalt en snøball i ruta. Var det han? Sto han der ute fremdeles tro? Hun listet seg bort til vinduet, og tittet forsiktig ut. Han var ikke der lenger, men der han hadde stått, lå lua hans igjen. Hadde han glemt den med vilje?
Skulle hun kle på seg igjen og gå ut?Kanskje det ikke ville bli så kjedelig her likevel?
Fortsetter…..
En gnist av juleglede 8, Juleeventyr
8
Vel hjemme på Skogsgården igjen, fortalte de ikke om hvor de hadde vært. Ingen spurte heller. De trodde vel bare de hadde vært ute på en skitur.
I drømmen tegnet Tuva et hjerte i rimen på vinduet. Så pustet hun inn i hjertet så isen smeltet der. Hva var det der ute? Gjennom det ruglete glasset skimtet hun et menneske. Ved låveveggen sto Henry og stirret mot henne. Hun rygget tilbake, men så måtte hun smile. Han kunne da umulig se henne på den avstanden? Hun trykte seg inn til vinduet, og før hun visste ordet av det hadde ansiktet smeltet et stort parti. Da han vinket, vinket hun tilbake. Så la hun seg tilbake i senga og dro et langt sukk. I morgen ville hun treffe han, i morgen…..
Neste morgen var hun våken og tilbake i tantes hus. De bakte småkaker sammen, pyntet litt i vinduene med grankvister og julekuler, spilte julemusikk og pratet. Det var faktisk koselig tenkte hun, å være sammen med alle sammen.
Da det mørknet, ville Mats at hun skulle bli med ut. Denne gangen lot hun seg ikke skremme av mørket, men sa ja. Vanligvis var hun mørkeredd nemlig, men ikke nå lenger. Etter nattens drømmer var hun nysgjerrig på hva som skjulte seg inne i skogene omkring tantes hjem. Kanskje hun kunne føle noe fra drømmen?
Snøen lå mykt rundt husene og det var stjerneklart. Skaren bar godt, og de tok med seg hver sin søplesekk. De hadde tenkt å ake på storjordet i månelyset.
I en voldsom fart, for de nedover mot bekkefaret. Tuva skrek så hun nesten ble redd seg selv. Tårene trillet fordi det var kaldt, men også fordi hun var glad. Så godt at mamma hadde det bedre, og hun ville sikkert komme til jul i hvert fall. Hun lot tårene renne, og skrek ut alt, idet de seilte av sted på skaren. Hun bremset litt med føttene, for det gikk litt vel fort. Mats var rett bak, så hun måtte være forsiktig.
Men den som plutselig akte ved siden av henne var ikke Mats? Hun stirret forskrekket på akepartneren sin, og skriket stivnet.
Han lignet Henry???? Det var jo ikke mulig. Henry var jo bare en drøm? Han gliste stort til henne, viftet med lua over hodet, og akte videre. Tuva måtte le hun også. Selv om det bare var månelys, så hadde hun fått glimtet av en skikkelig gladgutt. Han kunne da umulig være farlig?
Så kom det en til akende. Det var Mats. Han gliste også stort til henne, da han raste forbi. Han hadde nok visst hva han gjorde, den luringen.
Fortsetter….
En gnist av juleglede 7, Juleeventyr
7
Mot kvelden hadde de fått beskjed om at mammas operasjon var vellykket. Tante stekte vafler, og de gledet seg over at det hadde fått fint.
Den kvelden kjente Tuva mer ro enn på lenge. Mamma hadde det bra og det var de viktigste. Hun dro dyna godt om seg i det kalde soverommet og lukket øyene. Snart var hun tilbake på gården fra drømmen. Der var det morgen og alle var i full gang med sine sysler mot julekveld.
Det var den store kjøttdagen på Skogsgården. Alle visste at det ville bli en dag med mye arbeide for alle. Slakteren hadde vært der noen dager før. Grisen hang klar i låven. Bror og Tuva hjalp til så godt de kunne. Far delte grisen opp i steiker, ribbe, steikeflesk, kotelettkam og annet de skulle ha til jul. Inne på kjøkkenet var de i full gang med å male farse til pølser og kjøttkaker. De hadde vasket tarmer dagen før, så de var klare til å stappes. Mor sydde rull og tilberedte sylte. Det var liv og røre, stekeos og kjøttlukt over hele huset. Ungene elsket duften i kjøkkenet. De voksne var sjeleglade da dagen var omme. Da var mengder av mat forberedt til høytiden, og bare den store nedvasken i kjøkkenet sto igjen.
Det ble seint den kvelden, før ungene fikk ta seg litt fri. Men månen lyste så fint ute, at Bror fikk Tuva med seg ut denne kvelden også. Rolig gled skiene mot den gamle gården. De behøvde ikke si noe til hverandre. Skiene styrte dit inn, som om de hadde avtalt det.
De hørte felemusikken ei god stund før de var framme. Den virket kraftigere denne kvelden. De stanset noen meter fra gården og lyttet. Det gikk i julesanger. Det måtte være to feler? Den ene begynte og den andre svarte.
De børstet snøen av hverandre, før de banket på og gikk inn. Det ble besvart fra innsiden, og i lyset fra peiset satt bestefaren og en ung gutt og spilte på hver sin fele. Buene bråstanset hos dem begge da Tuva og Bror kom fram i døra. Tuva så bare gutten. Han hadde lyst krøllet hår og øynene så bedende på henne. Bak han brant bålet, så han rent satt i stråleglans der på peiskanten. Han smilte forsiktig og rakte Tuva hånden sin. Han sa unnskyld og strøk henne varlig over pannen der hun hadde slått seg. Før hun visste ordet av det danset de ut på golvet i en feiende polka. Hva var dette? Hun kunne da ikke danse, i hvert fall ikke gammeldans. Men jo da, hun kunne det visst! Bestefaren spilte, og alle de andre sto rundt og klappet takten.
Like fort som de danset over gulvet, var det over. Gutten smilte og sa han het Henry. Han bukket til takk for dansen, og grep fela igjen. Tuva smilte usikkert til han, og satte seg ned på gulvet sammen med de små ungene. Det var en gutt og en pike med det samme lyse håret som han med fela. Buene svingte over strengene og huset fyltes av musikk, glede og sang. Tuva følte seg så lykkelig, at hun ikke ville at kvelden skulle ta slutt. En gnist av juleglede ble tent i henne og den glødet og varmet, for å vokse til noe mer. Bror så forundret på henne, og da de gikk hjemover fikk hun høre det.
«Du er forelsket du! Tror du ikke jeg ser det på deg eller? Likte du gutten, eller var det fela du falt for?» Han kastet litt snø på henne, og så gikk han i vei. Tuva brydde seg ikke, men nynnet videre på Glade jul. Dette var den beste kvelden i hennes liv. Hun måtte dit igjen, og det snart.
Fortsetter….
En gnist av juleglede….6, Juleeventyr
Hun sovnet i stolen og i drømmen spente hun på seg igjen treskiene og ga seg i vei til gården der hun trodde hun hørte hjemme sammen med Bror. Kanskje hun ville få husrom der for natten?
Månen lyste over jordene. Hun fant fort sine egne spor tilbake. Det lyste så koselig fra de rutete vinduene i huset da hun nærmet seg, og i døra sto mamma. Hun tok i med stavene og nesten falt inn i armene på henne. Hun var hjemme nå, det kjente hun. Den gamle skogsgården var hennes hjem. Bytuva var bare en del av henne en gang i fremtiden. Sikkert like rart for Bytuva å kjenne på Skogstuvas følelser, som det var for Skogstuva og kjenne på hennes?
Tuva snudde seg i søvnen og tørket vekk tårene som rant nedover kinnet. Men et smil kom over ansiktet hennes, før hun fant roen igjen.
Da Tuva våknet til en ny dag, så hun seg forundret omkring i rommet. Hun var på plass hos tante! Hvorfor vekslet tankene hennes sånn i tid? Så rart at hun husken alle de rare drømmene? Hun kjente på at hun savnet mamma, og hun ønsket at drømmen var virkelig? Den gutten ville hun mer enn gjerne bli bedre kjent med. Men drøm var drøm, og virkeligheten var her hos tante. Hun gikk fort ut på badet, og sto lenge i dusjen. Så var det bare å trekke pusten dypt, og møte dagen. Men en liten gnist hadde begynt å gløde i henne, en bitteliten gnist av juleforventning.
De andre satt allerede ved frokostbordet. Onkel Fred, tante Gyda, Mats på fjorten og attpåklatten lille June, på fem år. Tuva smilte forsiktig til dem, og ble usikker. Tante så bedrøvet ut? Hva var det nå?
«Tuva, jeg snakket med mamma`n din i morges. Hun blir operert i dag. De fant ut at hun hadde blindtarmsbetennelse. Den måtte ut, og det fort, men det går bra. Hun kan klare seg fint uten den, forstår du. Er hun heldig, så kanskje hun kommer hit til julaften. Går alt som det skal, så kommer hun kanskje enda tidligere. Tror du det blir fint? Nå må vi sette i gang med forberedelsene. Vi må bli klare. I dag tror jeg vi baker litt? Vil du det Tuva?”»
Tante snakket til henne som hun var fem, men Tuva nikket til svar. Det var ingen vits å krangle nå. Hun måtte være her, om hun ville eller ikke. Akkurat nå, etter nattens drømmer var det egentlig greit. Hun hadde fått en slags ro, og hun likte det.
Dagen gikk fort. Før de visst ordet av det var det kveld igjen. Tuva hadde hele dagen gått og tenkt. Alle trodde hun var så stille, fordi hun tenkte på mamma. Selvfølgelig gjorde hun det også, men det var drømmen som kvernet rundt hos henne. Hvorfor var alt så kjent? Hun måtte få til å drømme videre, men hvordan?
Fortsetter…..