Mye klin…..
BROKKOLIKAKER
1 brokkoli
1 ss linfrø
2 ss solsikkekjerner
1 ss maisenna
1/2 hakket løk
3 egg
1 ts tørr basilikum og oregano
3 ss lettrømme
Smak til med salt og pepper
Bruk smør eller olje til steking
Del opp brokkolien i biter, stilken også. Kjør sammen alt i hurtigmikseren og la det svelle en kvarter. Lag burgere og stek de gylne. Legg de på en stekeplate med bakepapir og etterstek den ved 180 grader i ca. 10 minutter. Server burgerne med salat og løkringer i et pitabrød eller bruk de ved siden av stekt fisk eller makrell i tomat.
Teamwork!
Jeg fikk så lyst til å lage noe av noen trebiter jeg fant i kjelleren. Etter mye pussing med både maskiner og sandpapir begynte det å ta form. Noen skinnbiter fant jeg fram til ører og hale, litt maling og en pinne til orkidé.
Men jeg klarte ikke alt selv. Jeg måtte ha hjelp til å bore hull til ben, ører, hals og hale. Da var det godt at mannen stilte opp med det. Så var det bare å lime det sammen og farge skinnet litt mørkere.
Nå er den klar. Godt teamwork! Hvilket dyr det er? Ja, det er opp til enhvers fantasi. Jeg synes den ligner en dansk herregårdshund, så jeg har kaldt den Senta!
Smart!
En bok blir ikke til på et øyeblikk. Man skriver slett ikke en bok fra side en og til slutt. I hvert fall gjør ikke jeg det. Jeg skriver litt på et ark her, kladder litt på en lapp der, skriver noe på notater på telefonen, noe på data og noe på handlelista, en traktepose, en serviett eller med kulepenn inne i hånda. Kommer jeg på noe, så må jeg ikke glemme det. Så etter lange tider er alle tekstlapper og setninger samlet sammen og det kan bli til noe. Noen manus skriver jeg mange ganger, andre kommer lett av seg selv.
Historien om Lana startet i mitt hode for sikkert tretti år siden. Jeg skrev ordet Steindue på et ark, og glemte det for en stund. Stadig kom en lappen fram og fantasien min spant nye tråder. Jeg følte at jeg bare måtte skrive ned det jeg hadde i hodet. Litt etter litt ble det sider av det. I førsten skrev jeg for hånd. side opp og side ned. Så skrev jeg det på skrivemaskin, før dataen overtok. Dataen gjorde alt så mye enklere. Jeg kunne klippe ut og lime inn, kopiere og prøve meg fram. Fortellingen ble lengre og lenger, før den ble sendt inn til et forlag. Jeg fikk napp der, men måtte skrive historien om fra å være en barnebok til å være for voksne. Manuset ble sendt i posten den gangen, og ting tok tid. Jeg skrev den om enda en gang, og en gang til, og forandret mye. Til slutt la jeg det hele vekk. Jeg orket ikke mer, for fortellingen min ble liksom ødelagt av alt jeg hele tiden skulle forandre. Da havnet alle papirene i en skuff.
For et fire år siden tok jeg det fram igjen, både alle arkene, og det som jeg hadde på data. Det tok timer, uker, måneder og år. Så var jeg klar. Heller ikke denne gangen kom jeg gjennom det berømte nåløyet. Jeg bestemte meg for at jeg i hvert fall skulle ha det i bokform selv og trykte det opp. To bøker ble det av manuset, to bøker jeg kan se på, ta på og lese om igjen siden.
Det var da jeg tenkte på at tidene forandrer seg. I dag leser vi jo mengder av e-bøker på nett. Så derfor la jeg ut Lana for salg i går, og jeg ser jo at det går an det også.
Om jeg har flere manus? Ja, det har jeg. Går dette første forsøket bra, så kommer det nok mer fra meg. Dette ble langt, og har du lest alt, så sier jeg bare tusen takk og ønsker deg en fin helg.
Om du vil kjøpe boka, så sendt meg en melding på messenger, så utveksler vi info.
HER er det jeg la ut i går!
Lese?
Evig rot….
Jeg bruker mer og mer nett når jeg skal finne oppskrifter, men noe vil jeg ha i boka mi. Men er alt det som er der nå nødvendig? Har jeg laget noe av dette de siste årene? Rydding måtte til. Det ble to bæreposer med oppskriftshefter fra butikker og blader, pluss en haug annet som ble kastet. Nå er det verste gjort. En annen dag skal jeg gå gjennom det jeg har i min oppskriftsperm. Astrids kaka fra Freia var det lenge siden jeg har laget, og den som er så god. Rydde og rydde, og siden får jeg teste og teste……
Ønsker dere….
Forandinger.
Sulten?
Strikke og strikke.
