Rydder og rydder her, og det tar visst aldri slutt. Lady inspirerte meg. Du finner hennes innlegg HER!
Litt feil innstilling i den gryende høst, og det måtte jeg gjøre noe med. Å rydde i huset, rydder også hjernen har jeg funnet ut. Få oversikt, kaste det som kasters skal og vaske. Utrolig tilfredsstillende når det er gjort. Men jeg gjør en feil har jeg funnet ut. Jeg stressrydder i et par dager og så orker jeg liksom ikke mer? Nå har jeg bestemt at det er nok med litt av gangen.
Ta matskapet eller kjøleskapet, sokkeskuffen eller håndklærne på badet. En ting av gangen er nok. Det skaper glede mange ganger det. Pluss at det gir motivasjon. Hjernen får ro over at det er mindre å stresse seg opp for. Jeg rekker det jeg skal, bare jeg tar små skritt.
Når jeg ser at et skap er ryddig og pent, så vil jeg ha det sånn overalt. Høsten er ryddetid for meg i huset og i hodet. Hva skal jeg gjøre, hva skal på plass, hvordan skal jeg rekke alt? Noen ganger blir det liksom helt uoverstigelig.
Gjerdene står der som digre stengsler og jeg klarer ikke komme verken over det eller rundt. Så gir jeg liksom opp, og kommer ingen vei. Nei, nå satser jeg på litt av gangen med alt, og så får jeg se hvordan det går etter hvert. I dag har jeg ryddet en time. Så fornøyd med resultatet av matskapet. Når jeg nå satte meg på dataen for å jobbe, kjente jeg en egen tilfredsstillelse. Klart jeg kan!
Jeg skrev om å ha utfordringer. Tenk om jeg ikke hadde hatt noe av det, da tror jeg livet hadde blitt ganske flatt og kjedelig. Ikke alle utfordringer er gøy, men noen er jammen spennende. Jeg forsøker å utfordre meg selv stadig. I går fikk jeg en diger eske med hvite laken, overlaken, forklær og diverse. Gjett om jeg skal utfordre meg selv her. Noen lager gardiner av de pyntelakene, men jeg må tenke litt ført. Forklærne vil jeg ikke søle ned, så de blir nok mest brukt til pynt og foto. Jeg utfordrer meg selv stadig med bilder fra svunne tider. Disse bildene er en test, og noen av dem kan jeg sikkert bruke. Men jeg tror jeg skal ha en gjærdeig og bakst på bildene jeg skal lage siden. Jeg utfordrer meg selv, og gleder meg.
Føler meg som en snile, eller heter det snegle? Det går framover, men det skjer stadig noe. Jeg besøkte legen en tur og der var det så mye å gjøre, at jeg fikk komme tilbake om noen uker. Med meg var det ikke noe farlig, sa legen og det skal jeg jo være glad for. Jeg har jo klart å gå ned og jeg har klart å spise sunnere i hele sommer. Først sukket jeg litt oppgitt over å ikke få ta testene mine i dag, men så tenkte jeg at nå har jeg sjansen til å gjøre det enda bedre!!!!
I sommer har jeg ikke trent en dag. Med svimmelheten var det umulig. Men nå som jeg er frisk var det på igjen i dag. Planken klarte jeg ett minutt og de øvelsen med et ben og lukkede øyne gikk fint, så helt ødelagt var ikke treningen etter den lange pausen. Nå er det bare å fortsette med friskt mot.
Jeg fikk en utfordring da jeg fikk en kubbestol. Den var flisete og full av grønske etter å ha blitt skåret med motorsag og stått ute gjennom et helt år i både snø og regn. Men da var det bare å sette i gang. Det var ikke så lett, for jeg er ikke så sterk i hendene. Først maskin fikk fint, men den klarte ikke jobben.
Neste maskin klarte jeg ikke å starte en gang. Mannen min lo hjertelig til meg og sto der og hjalp meg til jeg fikk gjort det jeg skulle. Jeg ville nemlig fremheve sprekkene i ryggen. Når mannen min startet maskinen for meg, så kunne jeg jobbe, mens han passet på. Teamwork! Jeg klarte noe selv, men inni ryggen der fikk “eksperten” trå til. Litt renere ble den jammen, og jevn. Det kan jo være fint å sitte i den uten av klærne henger seg fast. Det er sikkert mer jeg kan finne på med denne stolen, men det får bli min utfordring siden.
Måtte bare viser dere det. Fryktelig dårlige bilder, men nærmere kunne jeg da ikke gå heller, for da hadde de løpt til skogs. Se den søte ungen som kommer fram til mammaen sin. Gjett om jeg koste meg med å stå der bak noen busker og se.
Etterpå la mammaen seg i enga, mens den lille forsøkte å finne seg noen gresstrå på egenhånd.
Jeg kaller den Flekken og Mammaflekken, for begge har en mørk flekk på bakfoten.
Selv om min ferie ble annerledes enn planlagt, hadde jeg det fint. Jeg fikk masse y-tong på det stedet vi var, og da kunne jeg sitte der i skyggen og skjære til det ene og det andre med tollekniven min. En sommerfugl som var død fant jeg også, og den har jeg presset og tatt med meg hjem.
Først risser jeg opp det jeg skal lage, og så er det bare å skjære fram en hest, mennesker eller annet gøy. Ser du damen til høyre der. Hun gjemmer seg og titter ut gjennom hekken i det lille hullet liksom. Y-tong er byggeblokker i porøst materiale, så det klarer jeg fint å skjære i. Det ble mange figurer i år.
Ellers ble det tegninger og lek med småstein og skjell, kråkeboller og annet. Kreativ kan man jo være, selv om man ikke orker stort eller? Jeg har kost meg skikkelig med dette i hvert fall. Det ble fine minner for meg.
Dette blir spennende. Vil jeg klare å gjennomføre en sommerferie uten at jeg går opp i vekt igjen? Dagen i dag starter med kake og besøk. Sukkerbrød med krem og jordbær, pyntet med iskjeks fylt med smørkrem. Hmmm….
Men det skal nok gå bra, bare jeg tenker meg om. Før gjestene kommer, har jeg tenkt å ta meg et knekkebrød med magerprim på, da kan jeg klare meg med bare en flis av denne kaken. Det gjelder å ikke gå sulten fram til alle fristelsene, har jeg funnet ut.
Vekta har gått ned igjen nå, etter en maimåned med masse festligheter, og det er jeg stolt av. Jeg gikk ikke opp i slutten av mai, men heller ikke ned. En innsats må til for å klare dette, for det sitter mellom ørene det her. Jeg fortsetter med friskt mot.
Jeg fikk en ny umulig øvelse av en nabojente på ni år. Legg deg på gulvet og ha hendene på ryggen. Reis deg, uten å flytte hendene fra ryggen!!!! Gjett om hun spratt opp, og jeg ble liggende der. Men innen jul klarer jeg det kanskje…….
Snart ferie! Ja, det er det her i huset. Snart ferie fra alt av data, blogg, jobb og diverse. Jeg gjør det hvert år, steger dører og vinduer til blogghuset mitt og gjør andre ting. Men jeg kommer tilbake når høsten nærmer seg, og det gleder jeg meg alltid til. Det nytter ikke å være på nett hele tiden når sola skinner, og jeg vil være ute.
Tror det skal bli godt i år også å strekke på bena og oppleve andre ting. Vi vender nesa mot sør og middelhavskysten. Tre år siden sist, og gjett om jeg gleder meg til å bade masse, gå barbent i skoa og spise frisk frukt, sykle og ta bilder av blomster, hav og himmel. Jeg pakker ned sommertøy og tegnesaker, lesestoff og solkrem nå. Men enda er jeg her noen dager til. Nyt dagen!
Om du roper i skogen får du svar, heter der jo så fint. Har du forsøkt? Kanskje er det et ekko som svarer deg, eller er det noen andre som bor der inne…..
Det er ganske festlig å drømme litt der inne under de tunge løvtrærne.
Det tusler og tasler i skogbunnen og stadig er det som om noen ser på deg, eller?
Juni! Bare ordet får meg til å tenke sommer. Markjordbærene begynner å bli røde, gresset grønnes mer og mer, det spirer og gror overalt, og som det blomstrer. Enda er det ikke St.Hans, men prestekragene er allerede der i enga.
I hagene er det også blomster, og jeg får på meg olakjolen min, uten at knappene spretter opp. Ja, de dagene våre, de går av sted både opp og ned. Om man leter etter det positive i hverdagen, så finner man det. Jeg tegner litt igjen om dagen. Det er lenge siden sist. Hesten med de to på, fikk plutselig et brudepar på ryggen. I gamle dager lekte barna brud og brudgom til St.Hans. Det ville jeg formidle. Tenker litt på de svunne tider om dagen og tror jeg skal lage meg en fotobok med bilder og tegninger fra det. Godt å ha noe hyggelig å holde på med. Juni, en måned av håp! Håp og drømmer om en vakker sommer……
