Men hva skjedde her? Plutselig ble det en ring på bildet. Utrolig artig, men jeg klarte ikke å få det til å gjenta seg. Kanskje noe med skinn i kameralinsa?
Det var mye rart å se der ute i det mørket senket seg. Så kom regnet. Stille, forsiktig regn som vanner jorden og ga en god duft av mose og høst. I dag tidlig regnet det litt igjen, men nå skinner sola!
Ringen er sluttet. Jeg tar min søndagskveld! Nå er jeg totalt tom i hodet, samtidig som jeg har skuldrene høyt, er kvalm og uvel. Nok er nok, heter det, og nå har jeg visst fått nok. I dag var jeg klar med et flere års langt jobbeprosjekt. Nå kan jeg ikke gjøre mer. Jeg tar søndagen som var i går. Da jobbet jeg, så klart jeg har rett på en frikveld nå? Men det er ikke lett å klare å slappe av etter lange tider med stress. Tror det tar litt tid, før jeg lander liksom. Sukk, jeg er så gjennom sliten i kropp og sjel.I morgen er det en ny dag, og jeg kan sette i gang med nye prosjekter. Heldige meg egentlig, som er frisk og kan jobbe. I morgen er første dagen av resten av mitt liv, og ditt…….
Vet du hvor mye 2 dl er? Jeg trodde jeg visste det, helt til et tyttebærglass falt i gulvet med et smell, snurret rundt og sprøytelakkerte meg, stolene, bordet, veggene, gulv, skapdører og ikke minst teppet på kjøkkenet. Jeg hadde lyst til å gråte, men det hadde jeg ikke tid til. Her ble det full skurings i lange tider. Først skoene for de var gjennomvåte. Bukser og genser fikk sitte på til jeg var klar med rengjøringen. Rødt overalt. Det så ut som en slagmark. Det ble bare et bilde av sølet, for jeg måtte skynde meg før rødfarger satte seg i tekstiler og hvit tapet. Man kan jo se det morsomme i det etterpå. Jeg fikk jo skura kjøkkenet. Til og med jeg fikk meg et bad etterpå.
Vi hadde plukket litervis av tyttebær til familien og oss selv forrige helg. Renset alt i skogen og lo litt av alle som sa at i år er det ikke tyttebær å finne. Tull, det var rødt i rødt der det var litt fuktig. Nå står glassene på hylla, ja unntatt det lille da. Veldig fornøyd med meg selv. God helg folkens.
Dessverre rekker jeg nok en gang, ikke det jeg vil. Men blogge litt kan jeg jo ta meg tid til tenkte jeg i dag. Jeg skulle så gjerne vært innom dere alle og lest, men som sagt går ikke det om dagen. Jeg setter så pris på dere som er innom og leser og legger igjen kommentarer til meg. Tusen takk. Dere forgyller min dag. Noe rart er det med bloggen her også???? Det tar jo en evighet å legge inn et bilde? Det har jeg ikke tid til å vente på. Så i dag blir det uten det. Ønsker dere alle en fin dag og nyt den gryende høst.
I går ble det flere timer i skogen på meg. Helt herlig å se detaljene med sopp, sommerfulger, nyper og gryende finfarger på løv og busker. Godt å lytte til hakkespett, trost og hauk og kjenne på skogens ro.
Selv om vi er inne i september er det blomster og farger der ute.
Sola skinte og jeg fant bringebær! Men det var alt for lite til å bli mett av, godt jeg hadde med meg mat og drikke.
En lyngkrans fikk jeg laget, selv om det var lite med lyng etter tørken. Jeg puttet inn noen furukvister og så ble den fin. Nå henger kransen på kjøkkenveggen min.
Så var nok en uke gått, og for en uke. Opp og nedturer kan man si. Bilen streiket, men den ble reparasjoner heldigvis. Høstens farger får da fram smilet uansett.
Det ble en tur som turist i egen by. Det startet med regntøy og 13 pluss, men etter en time skinte sola og det var 20 grader. Nesten så man tenker lureri på første april, men i morgen er det første september.
Endelig fikk jeg sett disse flotte hodene. Min tro, mitt håp og min kjærlighet heter de. Jaume Plensa er mannen bak støpejernshodene ved Glomma i Fredrikstad. Inspirasjonen fikk han visst fra Per Gynt. Det skal bli gøy å se dem med rimfrost eller snø på nesen!
Det er ikke alltid man vet hvordan man skal få til ting. Da er det godt å lage seg litt blomsterpynt og vente på ny inspirasjon.Ved å tenke litt, så kommer ideene. Snart er jeg nok i gang igjen, tror jeg……
Grågåsa med unger roper og øver om dagen. Utrolig mektig å se de store flokkene seile avsted. Snart begir de seg mot sør, og det blir stille.
Sakte, men sikkert vender dagene tilbake til det normale etter en varm tid. Jeg gikk en tur i går, og da fant jeg minner av en sommer i form av tau med en krabbeklype i enden. En katt voktet på meg da jeg nærmet meg en haug med nedfallsfrukt på stien. Vinden hadde jobbet hardt med greinene, så bakken var fint dekorert med store og små epler.
Høsten banker på her hos oss.Fine farger på villvinen allerede. Tenk i slutten av denne uken går vi inn i september allerede. Litt rart å tenke på, men sånn er det bare. Nyt de siste dagenei august!
Hjelp, for en oppstart etter ferien. Jeg trenger ferie jeg! I går tok jeg meg tid til å lukte på rosene i hagen og noen jeg har fått i gave. Ute blåste det noe veldig og mange av rosene var på hell. Jeg plukket med meg kronbladene inn og la det ut over et brett oppe på kjøkkenskapet. Hva jeg skal med det? Når vinteren jamrer på utsiden, kan jeg legge alle de tørre rosebladene på et fat sammen med kongler og nøtter og annet kriskrams. Når jeg dytter nesen ned i det og lukter, kan jeg minnes en herlig sommer med roseduft! Denne duften av roser er også vemod for meg. Det minner om en som har levd et lagt liv, men som nå har sovnet inn. I morgen er det begravelse…..
Aldri har jeg vært så nær en skarv. Den svømte helt inne ved land. Utrolig artig da en gutt som dykket der, løftet hodet og skrek av fryd. Skarven hadde svømt sammen med han under vann!
Mange kvelden var magiske på vår reise gjennom flere land. Her er vi ved en kunstig sjø.
I Danmark var vi innom hjorteparken igjen. Nå hadde de fått søte unger og det var litt av et liv.
Bukkene tøffe seg for hverandre og i disse dager hører man nok ropene inn over skogen der nede.
Et esel og noen hester traff jeg på.
Det ble også en tur innom Hornborasjøen. Jeg følte at jeg tok farvel med sommeren der. Vinden raste og i det sola gikk ned, ble det ganske kjølig. Inn over meg kom flokker av grågås og traner. Sangen sitter i hjertet mitt enda. Men den rareste opplevelsen fikk jeg da jeg snudde meg mot sletta. Der rett foran meg, strammen en diger gris avsted med en flokk med unger etter seg. Jeg knipset som en gal, men oppdaget for sent at kameraet mitt var innstilt på solnedgang og fugler i luften. Sånn kan det gå når man glemmer å stille ISO og blenderåpning tilbake. Den opplevelsen får jeg gjemme i hjertet sammen med alt det andre.
