Har du hatt vondt i håret noen gang? Det hadde jeg da jeg våknet i dag. Koronaen hadde gjort det sånn. En rar følelse når man skal gre håret og hodebunnen er øm. Jeg kan ofte være sånn når jeg har feber, og litt feber har jeg visst om dagen. Som liten hadde jeg også vondt i håret. Særlig når jeg hadde hatt stramme fletter en hel dag eller hestehale, og så skulle jeg ta det opp igjen. Eller når vi lå med ruller om natten for å få krøller. Merkelig rart å ha vondt i håret liksom, men det er vel heller ømhet i hodebunnen det er. Men som liten sa vi at vi hadde vondt i håret, og det kom jeg til å tenke på i dag.
Hvorfor det, sier du kanskje? Fordi de spår beskjeden spredning av Salixpollen. Hjelp, så ille det har vært her i sør noen dager. De sier det er moderat spredning, men når det rommer hele Østlandet med Oslo, er det kanskje best å se ut, for da kan man selv se hvor langt det har gått.
Her er det fortsatt noen seljer som har de fineste gule gåsungene. De er godt synlige. Men i dag er det mange av de trærne som har blitt litt mer grønne og da er det snart over med nysing, gørr og snørr, såre rennende øyne og ubehag for meg. Men nå er bjørka på gang, for alle de som ikke tåler den. Jeg føler meg heldig som ikke er allergisk mot gress for eksempel.
Jeg holder ut her. I dag var jeg ganske fin på morgenen, FØR jeg hadde gått ut. Men noen ganger bare MÅ man ut. I dag ble det to ganger, og begge gangene tetnet jeg til så ille, at jeg vil bare inn igjen. Så jeg gleder meg til i morgen, for da er det kanskje på nedadgående og jeg kan snart kose meg med turer i naturen og følge med i våren.
Har du forbilder? jeg har mange men en av dem er min egen mor. Hun begynte ikke å trene før hun var seksti! Nei, hun startet ikke på treningsinstitutt med personlig tre trener. Hun begynte å gå, lange turer. Noe hun aldri hadde gjort før. Men det hun gjorde av livstilsendinger den gangen, har hun fortsatt nytte av nå, over tretti år senere. Hun sier til oss at det ALDRI er for sent å forandre seg. Det er jo så sant. Min mor går tur hver dag fortsatt, men ikke så lange nå. Hun strekker og tøyer litt, er aktiv og med i samfunnet, men koser seg også med mat og kaker. Men det gjelder å holde igjen litt. Noe kan vi unne oss, men ikke hele tiden. Jeg vil bli som henne, og da må jeg gjøre min innsats. Nå er det min tur til å få en god livsstil for resten av livet.
Prinsesse i våren? Ja, det har jeg lov til å være. Vekta gikk ikke ned i påska, men heller ikke opp!
At jeg blir eldre, godtar jeg. Det er det ikke så mye å gjøre med. Rynker får jeg også. Jeg fikk en kommentar en dag om at det er ikke lurt å slanke seg i min alder, for det blir mengder av rynker av det. Skal jeg spise meg stor igjen, for å få et glatt ansikt da eller? Nei, vet du hva. Jeg har heller rynker, og så får jeg si det er fordi jeg har levd.
Begynner dere å bli lei av å lese om mitt strev? Du aner ikke hvor lei jeg er. Men jeg gir meg ikke denne gangen. Det er mange år siden sist jeg klarte å være det man kalles normalvektig, og det skal jeg bli igjen. I den kategorien vet jeg at jeg fortsatt må jobbe med saken, men det er ikke for å bli så veldig vellykket, men for å være så frisk jeg kan. Helsa framfor mat, kos og sofasliting? Noen vil ikke det, og det respekterer jeg.
Helg igjen, og det nærmer seg påske. Ute er det litt vel kaldt, men det blir vel snart varmere i været.
Jeg håper dette er min siste snøfigur denne vinteren!
Men inne er det koselig. Jeg har pyntet litt, og i går bakte jeg en herlig eplekake. Hvorfor jeg kan si at den er herlig? Fordi jeg allerede har smakt den.
Kjør alt sammen med hurtigmikseren. Har du ikke hurtigmikser må du kjøre smør og sukker godt sammen først med en miksmaster, og så tilsette det andre.
Legg et bakepapir over brettet til kakeformen og stram ringen rundt. Klipp vekk det som er til overs. Smør deigen ut over bakepapiret i bunnen av kakeformen med en slikkepott.
Skjær kransekakemasse i tynne skiver og legg det ut over kaken. Jeg brukte halvparten av massen, resten frøs jeg ned til siden.
Skrell og del opp seks epler i båter. Bland bitene med 1 ss vanlig sukker og 1 ss sukrin, pluss 1 ss kanel. Legg de lagvis over kransekakemassen. Hell litt flytende Vita Hjertegod i en tallerken og bruk en pensel til å «dutte» på litt smør på eplebåtene. Dryss over knust kavring. Stek kaken ved 180 grader i ca. 35-45 minutter.
Server den, gjerne lun, med karamellsaus, stivpisket krem eller is.
Ute daler snøen ned. Spirer og vårblomstene liker seg ikke. Inne er det lunt og koselig og jeg er glad jeg gikk trimturen min i formiddag. Ikke det at jeg ikke kan gå i sånt vær, men det begynner å bli ganske så sleipt på veien, og det mørkner der ute.
Jeg zoomet meg inn på uglekassa i formiddag. Det så ut som om ugla så på meg, og jeg ble så glad. I fjor var det ikke egg der, og nå håpte jeg at uglene var på plass igjen. Men det var ingen ugle. Veps eller geitehams har overtatt og bygd store honningkakene der. Ornitologlaget rydder nok opp når de skal sjekke om det er egg, men dette var trist.
Vel hjemme stekte jeg opp svinekjøtt, kantareller fra fryseren og løk. Med krydder, salat og saus til ble det en nydelig middag. Ser du snømannen på slikkepotten? Den passet jo perfekt til snøværet vi nå har. Det skal bli spennende å se hva vi våkner opp til i morgen. Jeg har sommerdekk på bilen nå. Jammen godt jeg ikke må ut å kjøre tidlig på morgenen……
Når fjorårsgresset har samme farge som rådyrene, er de ikke lette å oppdage. Ser du de på første bildet? Det er fire stykker man ser bakparten på her.
I går kveld fikk jeg meg en skikkelig tur langs skogkanten, og der holdt rådyrene til. Jeg listet meg så stille jeg kunne langs jordekanten, og hadde vinden fra meg. Så fint å se dem. Men det var litt vel mørkt for de perfekte, klare bildene. Jeg viser dem likevel jeg.
Plutselig fikk jeg en melding og dermed var den seansen med rådyra over. Ikke hadde jeg tenkt å sette telefonen på lydløs. Men det var da noen merkelige skyer å ta bilde av også.
I dag er det grått her og kaldt fortsatt. Jeg har vært hundevakt i noen timer. Det ble en tur ut, godt kledd. Bonden har startet på våronna med å gjødsle enga, så i dag så jeg ikke et rådyr. Vanligvis går det mange er om morgenen, men med hund rømmer de jo alle veier også, selv om den er trygt i bånn. Får vi snø i dag? Ikke vet jeg, enda er det oppholde.
Nei, jeg har ikke DET lenger. Verandaen, er fjernet. Så deilig å kjenne det i sidene mine. Ja, det handler om kroppen min dette, og ikke om et hus. Men kroppen er jo som et byggverk av muskler, skjellet og knokler. Min veranda rundt livet, som jeg kjente over buksekanten, var ikke lekker, selv om jeg forsøkte å gjøre den så pen det gikk an. Den var klar for rivning for lenge siden, men jeg lot den stå der, malte, flikket litt og forsøkte å få det til å se pent ut. Til ergrelse for meg selv, og redsel for at andre skulle se hvor dårlig forfatning den hadde. Jeg ble skikkelig irritert over alt jeg prøvde å gjøre for å skjule forfallet, uten å gjøre noe! Ikke noe pynt gjorde det bedre.
Vektenedgang, var det eneste som ville fungere, for den måtte bort den verandaen, for alltid. For et strev dette har vært og fortsatt er, men det nytter, bare jeg ikke saboterer meg selv…….
I solhelling minner det om vår. Der har isen i vannkanten smeltet nå, men fortsatt er det mye igjen der inne på skogen.
Et slør av kulde, vinter og dis ligger over veien og vannet, men det var lyd i vannet. En og annen padde eller frosk dykket ned, da jeg kom.
Dag for dag smelter det litt og sola varmer selv i kaldt vær. I kveld er det spådd snø. Det blir spennende å se om det slår til. Sola skinner fra skyfri himmel i formiddag.
Ja, sånn føles det i hodet. Hvordan i alle dager skal jeg klare å snu et sånt tankesett? Jeg har gått opp 200 g denne uka, og slett ikke 200 kg. Det føles likevel som et fryktelig nederlag. Kroppen hyler etter sjokolade, potetgull, chips og fete sauser. Jeg er dritt lei sunne saker, hard trim og gode forsetter. Hva gjør man da?
Inn i dusjen, pealing av kroppen, ordne håret og på med og varme klær. Så gikk jeg ut! Gjett om det hjalp? Man blir så motløs noen ganger, og glemmer det man har fått til. Det er ikke alltid lett å se at kroppen forandrer seg den ene eller andre veien, over tid.
Etter turen ut, fikk jeg igjen snudd tankesettet. Jeg gikk fort, og glemte at jeg trimmet samtidig. Naturen den ga meg ro til å fortsette. Hva gjør jeg mot meg selv ved å gi opp? Ikke til det gode i hvert fall. På igjen. Sommerkroppen venter der framme!
