Noen bilder blir mislykket i utgangspunktet. Da er det gøy å leke litt med bildene i fotoprogrammet. Dette ble spennende synes jeg. Husene er ikke gamle, men ved å gjør bildet litt sløret fikk det et historisk preg over seg. Jeg synes det ble artig. Hva synes du?
Jeg måtte le da de bemerket det på The Voice på fredag. En som spilte gitar på en litt annen måte, fikk kommentaren, “Det har vi aldri sett før!” Da har de ikke sett mye gitarspill, tenkte jeg. Men jeg er kanskje bortskjemt med gitar? Mange av mine spiller, men jeg kan bare fem grep og noe mer har det ikke blitt med det. Jeg kan ikke spille på den andre måten, men det er det mange som gjør. Min mor for eksempel, min bror og mitt barnebarn forsøker også. Jeg husker det var veldig artig da vi var barn og mamma satte seg med gitaren og spilte på den ene og den andre måten. Noen spiller nesten som en hawaiigitar også. Et strengeinstrument har mange muligheter det.
I dag måtte jeg bare ut i snøen. Ti centimeter med tung snø fristet til litt lek.
Klessnorene til naboen var fulle av snø. Da spant fantasien min. Kong Vinters frua hadde klesvaskedag! Alle kantene på kongens kappe måtte vaskes, så de var klare til neste jul.
Kongen gikk og gjemte seg når han måtte gå uten kappe, men frua, hun benyttet sjansen til et snøbad!!!!
Artig å fantasere litt. Men så fort det smelter! Nå skinner nesten sola, og det er noen varmegrader.
Jeg har måkt gårdsplassen vår, og det var tungt. Snart smelter det av seg selv kanskje, så jeg kunne vel spart meg all den måkingen, men det var fin trim.
Søppel kan også bli til noe. Jeg så noen fine greiner i en butikk for noen dager siden, med sorte løv. De så ganske så kunstige ut, så jeg tenkte at det kunne jeg vel fikse selv. Fra en møbelkatalog og en boligkatalog som skulle kastes, tok jeg mange sider sort og hvitt. Jeg klipte løv i mengder. Så brettet jeg de litt og skulle til å lime det på kvistene, men da så jeg et bilde liksom!
Jeg prøve meg litt fram og la det opp på en passepartout som hørte til den boligkatalogen. Det ble som et vindu der bladene danset utover.
Jeg rammet det inn i en gammel ramme jeg hadde, og nå pynter det opp på veggen i kontoret mitt. Men de kvistene med sorte løv, hvor ble det av dem? De får jeg lage en annen dag.
For en vakker dag. Man glemmer jo helt at det er februar. Sol, seks varmegrader i skyggen og hagearbeid ble det i formiddag. Det var frost i bakken da vi startet, og da var lett å rake vekk en del fjorårsløv fra gresset. Løkplantene viste seg både her og der, og blåveisen bak huset har overlevd første del av denne rare vinteren.
Noen kaller det vi har for grønn vinter, men jeg synes den er mer brun! Sola gjør likevel alt vakkert. Nå har jeg klipt ned litt her og der etter at jeg tok bildene, men det gjelder å være forsiktig. Alt tåler ikke å bli klipt enda, så mye må vente. Så koselig likevel å fylle på litt ny jord her og der, og plukke inn noen kvister til driving. Tror nok jeg må gå en tur også etterpå, for nå varmer sola!
Her er et hus jeg alltid har hatt et forhold til. Det ble et lite minihus i fyrstikker, papp og lim. Det virkelige huset er borte for mange, mange år siden, men vi har bilder av det, og minner.
Før det ble revet var det slitt av elde. Rødfargen hadde blitt nesten brun og vinduene hadde ikke stort hvitmaling igjen. Noen vinduer var ikke der lenger en gang. Men inngangsdøra holdt huset lukket og det var ingen andre enn mus som bodde der de siste årene.
Mitt lille hus ble som jeg husker det, slitt og morkent.
Hvordan lager man takstein av papp? Det ble litt undring før jeg fant ut at bølgepapp kunne duge. Jeg har startet på et nytt minihus. Dette er et hus som ikke lenger finnes i den virkelige verden, men det er et hus jeg aldri har glemt. En liten husmannsstue med sjel. Det hadde brun takstein, som sikkert var laget og brent på nabogården i mitt barndomsriket. Gamle, rustrøde takstein. Jeg rillet opp bølgepappen for å få litt liv i den. Så ble den malt litt og klipt opp i strimler.
Da ble det takstein på huset. Jeg drømmer meg tilbake. På den trappa satt jeg ofte. Slektninger hadde det som hytte og hjem, før det en dag sto tomt. Da ble det våre ungers lekestue. Foran huset smeltet snøen først om våren, og den grå sementklossen foran døra varmet godt på en solskinnsdag. Om våren blomstret syrinene under vinduet i kjøkkenet, og revungene danset i skogkanten like ved. Aldri var vel himmelen så blå som i barndommen, og drømmene for fremtiden så spennende og levende. Dette var et hus jeg kunne bodd i, men sånn ble det ikke. Det var slitt og ødelagt, hadde vannlekkasjer i massevis og musene danset overalt. Men det så jeg ikke da jeg lekte der. Nå blir det et miniminnehus. Gøy å “se” det igjen.
Rester av garn kan bli til noe det også. Det ble litt andre farger enn hva jeg hadde tenkt. Når man har kjøpt for lite garn i rett farge, så må man dikte litt. Garnet jeg har brukt her hadde gått ut i disse fargene. Jeg ble fornøyd likevel. Varme klær i barnehagen er nødvendig om vinteren, og skift må til, både der og hjemme. Gøy å strikke småtøy. “Ikke trangt over hodet”, var det jeg fikk beskjed om. Det ble det ikke heller. Med litt skinnrester og ei snor kan halsen strammes litt til etter at ungen har fått det over hodet. Sånn, det var det. Jeg har gult garn liggende også, men blir det nok til et barnehagesett? Ja, det får tiden vise…….
Blir du lei meg og den gården min? Skjønner det, men for meg er det min hobby om dagen. Gården har liksom blitt litt levende. Hesten trekker tunge tømmerlass og i bakgården har noen laget en snømann. Traktoren står midt på gården, for det er duggultid. Vet du ikke hva duggul er? Det er et måltid mellom frokost og middag. Du vil vel kalle det lunsj, men da jeg var liten het det duggul. Da var dyrene i fjøset stelt, kuene melket og og det var en pause før andre oppgaver på gården.
Ofte kjørte pappa ut og hentet et lass med ved før duggul på vinterstid, for da var det enda skare som bar. Når sola kom opp, kunne det være vanskeligere å komme seg fram for både hest og traktor. Så var det en tur på utedo før hesten ble løst fra sleden og den gikk fritt på gården mens de spiste mat der inne.
Dansebilder, var oppfordringen fra Frodith i dag. Hos meg ble det en vinterdans. Det var ikke lett å få kameraet til å ta bilder når jeg var i farten, men det ble da noe? Mer ballett enn dans kanskje, mer hopp og sprett, enn snurre rundt! Men det ble trim i massevis. Fram og tilbake, på med selvutløser og så løpe av sted for å danse. Ned på huk for å se hvordan bildene ble, og så på igjen! Hun får oss til å gjøre mye rart den artige frøkna! Jeg kunne ikke la være, for jeg tror jeg har godt av å gjøre sånne sprell innimellom. Tusen takk Frodith.
