Sulten?
Helse, del 6
Det rareste er at jeg egentlig ikke tror på at jeg har gått ned selv. Jeg har en olakjole som har vært alt for liten, men våger jeg å prøve den? Tenk om den ikke passer? Vil jeg bli skuffet og miste motivasjonene? Jeg skal ikke ha den før til sommeren. Det er så dumt at man skal tenke sånn, men det er vel for å beskytte meg selv. Jeg er urolig for at jeg ikke skal klare det, virkelig urolig. Hodet blir fullt av negative tanker innimellom. Men jeg ser det på vekta at jeg har gått ned, og det merkes på livvidden på olabuksa allerede. Så jeg prøvde olakjolen. Jeg fikk den fint på meg nå, men enda må jeg mer ned, om jeg ikke vil at de trykknappene skal sprette opp helt ukontrollert. Men da har jeg et mål!
Om jeg har klart “planken” hver dag? Hjelp, så lett det er å glemme seg. I går kveld kom jeg på det i det jeg skulle sovne. Hvem tror du tok planken i sengen? Med ganske hard madrass gikk det helt fint. Men det er ikke noe jeg vil anbefale. Jeg ble ganske lattermild av meg selv. I kveld skal jeg fikse det, før jeg legger meg, garantert!
Isbjørnkake
Først måtte jeg lage isen. Gelatin og vann ble smakt til med sitron og vaniljesukker. Så lot jeg det stivne, før jeg skar noen hull i geleen. Jeg smeltet det jeg tok ut, og farget det med blå konditorfarge og litt melis. Det ble helt tilbake ned i hullene, så det ble skikkelig Svalbardis. Kaken var en rest jeg hadde med smørkrem. Den snudde jeg rundt på fatet med kremen ned.
Brødbaking.
Mislykka….
Disse skal i frysa, men noen smaker vi på i ettermiddag. På benken står det brød til heving, men de får du se siden.
Ikke få panikk!
Hadde denne turen vært planlagt og ikke spontan, så hadde jeg tatt med et par knekkebrød i veska. Det hadde jeg alltid før. Jeg reiste mye rundt i bil med jobben, og det var slett ikke alle steder man fikk tak på mat i en fart. Å bli for sulten er ikke bra, når man skal passe vekten. Nå er matboksen min igjen på plass i veska. Klar for nye oppdrag!
Kakepynting på gang.
Blir det 1, eller 2?
Omlegningen pågår….
Det er verst de første dagene. Ja, det er verdt det, uten tvil. Det er dessverre ikke første gangen jeg må legge om. Etter fylte 45 har det kommet på kilo etter kilo, ti kilo her og ti kilo der. Jeg har tatt av en hel del igjen, og gått opp alt og enda mer hver gang. Innen jeg igjen måtte legge om. Egentlig brydde jeg meg ikke om det tidligere. Overgangsalder og det at jeg ble eldre gjorde noe med meg. Jeg ble litt sløv med alt. Jeg godtok å ha litt ekstra på kroppen.
Men så kom sjokket. Blodtrykket ble for høyt! Ikke visste jeg at om du en gang har hatt høyt blodtrykk, så følger det deg visst resten av livet. Da jeg gikk med barn hadde jeg skyhøyt blodtrykk, og ble lagt inn også på grunn av det under svangerskapet. Men etterpå gikk jeg jo ned til normalen og blodtrykket var også normalt i årevis. Men da jeg etter overgangen begynte å legge på meg, så tittet det høye blodtrykket fra. Kroppen ble minnet om da jeg gikk gravid, og så var problemet på plass igjen.
Jeg har mange kilo å ta av, men jeg tar en av gangen. Målet er å få en bedre BMI. Jeg vil ikke ha på meg at jeg er overvektig lenger. Det nytter ikke å tenke så langt fram, men ta en dag av gangen. Det er mange kilo å ta av, før jeg er nede på normalen, så det er bare å jobbe på. Føler det er godt å skrive det her. EN dag av gangen. EN DAG! Husk det tenker jeg!
Jeg har ikke planer og at jeg skal ned til det jeg veide i ungdommen. Da var jeg undervektig og det er ikke bra. Jeg vil bare ikke ha høyt blodtrykk. Klart jeg kan blåse i det og spise tabletter resten av livet. Men om jeg klarer å gjøre noe selv for helsa, så bør jeg vel det, eller?


























